Vandrende, alene.
Herre over egen skjebne.
Fortsatt kun for noen,
simpelten en brikke plassert i live
for ¥ flyttes.
Akk s¥ snevre grenser,
usèmmelig ¥ tèye.
"Sannheten" florerer der,
bak fasadens murer.
Tabu's palasser,
skriker etter sjeler.
Arvede normer, alts¥ plagiat!
Hvem bygde s¥ en s¥dan bremsekloss
p¥ "v¥r" klode?
Hvem forpurret individ?
Hvem kalket sine vegger
og kalte dem for rene?
Prikker p¥ en m¥ne,
ubetydelig luft!
Men svarene det har de,
plantet godt i hug.
Tappet for evulosjon,
som en elv av olje...
Substans av fortid.
Slikt ett lite univers.
Slik en praktisk fabrikert tilv¦relse.
Slikt et falmet paradoks.
Og for dette skal man strebe!?!